Covid-19-pandemien: Vi må beskytte våre liv, ikke deres profitt

Uttalelse fra Fjerde internasjonalens byrå, 17 mars 2020.

 

Koronaviruspandemien er et dramatisk folkehelseproblem, og så langt har den skapt enorme
menneskelige lidelser. I Vest-Europa er mange helsevesener på grensen til sammenbrudd. Om
pandemien sprer seg til det globale sør, hvor offentlige helsevesen allerede er svake etter 40 år
med nyliberal politikk, kommer dødstallene til å bli svært høye.

Det er allerede den alvorligste pandemien på hundre år. Selv om det er vanskelig å beregne hvor
mange som døde på grunn av den såkalte Spanskesyken 1918-1919, var antallet
stort, og den berørte særlig unge voksne. Konsekvensene ble spesielt alvorlige ettersom denne
pandemien kom rett etter første verdenskrig. Dagens raske spredningen av COVID-19-pandemien
kan særlig forklares med en svekket motstandskraft hos folk, frembrakt av et nyliberale regimet og
en økt prekarisering, i et system med økende internasjonal handel som følge av kapitalistisk
globalisering og generell kommersialisering der profitten prioriteres foran alt annet.
Det nye koronaviruset ble oppdaget allerede i november 2019 i Kina. De første legene og forskerne
som forsøkte å varsle ble undertrykt og brakt til taushet. Hadde Kinas Kommunistiske Parti
reagert tidligere kunne kanskje epidemien blitt kvalt på et tidig tidspunkt.

Politikken med å fornekte farene er ikke unik for det kinesiske regimet. I USA hånet Donald Trump
det ”utenlandske viruset”. Når Brasil allerede var kastet ut i en pandemi, erklærte Jair Bolsonaro at
det ”er hysterisk å forby fotballkamper” og han trosset retningslinjer fra helsemyndighetene om å
delta i en demonstrasjon mot domstoler og parlamentet. I Storbritannia tok Boris
Johnson opprinnelig til ordet for ”flokkimmunitet” (slik at epidemien kunne spre seg til den nådde
sine egne innebygde grenser, etter at omtrent 70% av
befolkningen var smittet). Johnson ble senere tvunget til å endre denne hjerteløse og farlige
tilnærmingen. Den belgiske statsministeren Sophie Wilmès har lenge vendt det døve øret til alle
advarsler. Den franske presidenten fylte ikke opp de strategiske lagrene av verneklær
og andre viktige produkter da de første tilfellene viste seg i januar 2020. Landene i Øst-Europa har
så lagt vært mildere rammet, men det virker ikke som regjeringene her har lært noe
fra helsekrisen på kontinentets vestlige deler. EU har ikke klart å organisere selv den mest
grunnleggende solidariteten med det hardt rammede Italia, selv om det ikke engang
produseres beskyttende masker i landet. Hovedårsaken til disse forsinkelsene var at regjeringer i
det lengste ikke ville risikere økonomisk virksomhet eller sirkulasjon av varer,
og brukte derfor minst mulig ressurser på å beskytte befolkningene.

Til tross for den svært raske utviklingen innenfor medisinsk og vitenskapelig forskning er det for
tidlig å forutsi hvordan SARS-CoV-2-viruset vil utvikle seg: kommer viruset til å være følsomt for
bedre vær på den nordlige halvkule og kommer spredningen dermed til å avta når det blir vår og
sommer? Kommer det mutere, og kommer det i så fall bli mer eller mindre godartet? Så langt har
spredningen fra Kina beveget seg fra øst til vest (inkludert Europa, Iran og USA), der forholdene for
viruset har vært gunstige. Men nå finnes viruset også i det globale sør, der det kan
vokse kraftigere, for deretter å bevege seg tilbake nordover. Det kommer å ta tid før det er utviklet
en vaksine. Det ville være uforsvarlig å gå ut fra at COVID-19 skulle dø av seg selv på kort sikt.
Viruset sprer seg veldig fort. Så lenge det ikke finns rutinekontroller, kan vi ikke vite hvor mange av
de smittede som blir sjuke, men vi vet at viruset er farlig. Dødeligheten kan variere fra land til land,
men sykdommen sies å være godartet i 80% av tilfellene, alvorlig i 20%, svært alvorlig i 5% og
dødelig i omtrent 2% av tilfellene. De eldste og de sykeste er ikke de eneste i alvorlig
fare. Også ungdom havner på intensivavdelingene der epidemien eksploderer.

Mainstream medier og regjeringer fokuserer ofte på forskjeller i dødelighet etter alder, men
de unnlater å rette oppmerksomheten mot klasseforskjellene og hvordan dødelighet påvirkes av
folks inntekt og formue. For en rik 70åring er karantene og tilgang til intensivbehandling noe helt
annet enn for en fattig.

Det finnes ingen antistoffer i befolkningen mot det nye koronaviruset. Behandling av alvorlig syke
krever moderne utstyre, og utdannet og kyndig medisinsk personell. Uten dette (eller hvis
sykehusene oversvømmes) kommer mange pasienter som kunne blitt kurert til å dø. Hvis 4
milliarder mennesker blir smittet, og ingen drastiske tiltak iverksettes, kommer 80 millioner
mennesker til å dø.

COVID-19-pandemien må derfor tas på største alvor av alle progressive og aktivistiske nettverk,
inkludert våre egne organisasjoner. Uansett hvor epidemien utvikler seg, må det treffes avgjørende
tiltak for å forhindre den og beskytte befolkningen. Dette må prioriteres høyere enn at den
kapitalistiske økonomien skal fungere. Alle land må ta lærdom fra de allerede berørte landene for å
forberede seg på en videre utvikling av pandemien.

 

Kraftige forebyggende planer

I de fleste berørte land, på grunn av mangel på beredskap, tvinges myndighetene til å
håndtere situasjonen med en knapphet på ressurser. Noen ganger forsøker myndigheter å
nærmest dra fordel av mangelen – å gjøre den till en dygd. Men forebyggende planer som finnes
må styrkes, og der det ikke finnes slike planer må dette implementeres.
Slike planer må bidra til en omorganisering av helsevesenet i sin helhet, og alla nødvendige
ressurser må kunne mobiliseres. Særlig viktig er det med en øyeblikkelig
økning av personell innenfor en allerede sterkt underbemannet helsesektor.

Sykehus har systematisk blitt utsatt for kutt i budsjetter, og til og med privatisert, selv om de er en
av bærebjelkene i kampen mot en epidemi. Private tjenester for pleie, produksjon av medisiner og
medisinsk utstyr må bli ekspropriert og lagt under offentlig og samfunnsmessig kontroll. Den
spanske regjeringen har allerede tatt skrittet med å ekspropriere private sykehussenger.
Det må etableres lagre med beskyttelsesklær, håndsprit og testutstyr. Dette må prioriteres for
ansatte i helsesektoren, for arbeidere med viktige samfunnsfunksjoner, og for de mest utsatte
sektorene i befolkningen.

Forebyggende planer inkluderer også medisinsk og vitenskapelig forskning. Men i løpet av siste
tiårene, igjen på grunn av innstramninger og nedskjæringer,
er ofte forskningsfinansieringen blitt redusert eller fjernet, ikke minst for koronavirus. Alle private
selskaper som jobber med dette må nasjonaliseres under offentlig og samfunnsmessig kontroll.
Sør-Korea har vist hvor viktig det kan være med massescreening for å forstå epidemiens
egendynamikk og for å kunne gripe inn så tidlig som mulig. Imidlertid har budsjettmessige
begrensninger ført til at de lagrene med tester som faktisk fantes ikke har blitt vedlikeholdt, noe
som har skapt dramatiske situasjoner. I en situasjon hvor det mangler
utstyr, må smittevernutstyr prioriteres til helsepersonell som altfor ofte opplever at
de mangler utstyr.

Boligforhold må garanteres gjennom utsettelser av husleie, boliglån og betaling
for samfunnstjenester. Alla utkastelser må opphøre øyeblikkelig, det
må etableres midlertidige fasiliteter for hjemløse, og tomme hus må eksproprieres slik at folk
ikke etterlates i helsefarlige bygninger. De som bor på gaten kan verken isolere seg eller gå i
karantene.

Den kommende økonomiske og sosiale krisen – utløst av pandemien, men forberedt gjennom
en opphopning av problemer i den kapitalistiske økonomien – bør ikke bli en grunn til ytterligere
konsentrasjon av rikdom og rasering av sosiale rettigheter. Progressive krefter må kjempe for
løsninger basert på omfordeling av ressurser, basert på hva som er det felles beste.
Til slutt, med tanke på epidemiens stadig større spredningen må det innføres meget strenge tiltak
for å begrense sosial kontakt og reise, noe som også fører til dramatisk redusert økonomisk
aktivitet. Planene må derfor omfatte en massiv bistand til befolkningen for å forhindre
fremvekst av fattigdom og for å sikre at ingen blir nødlidende gjennom helsekrisen. Dette må
gjelde både lønnsarbeidere og uavhengige arbeidere. Utgiftene for dette bør bæres av økt
skatt på profitt og selskapets inntekter, og på store formuer.

 

Den avgjørende betydningen av sosial selvorganisering

Vi må kreve at myndigheter innfører alle nødvendige tiltak for å beskytte befolkningens helse og
velferd, men ingenting ville vært farligere enn å bare stole på at våre myndigheter skulle gjøre
dette. Det er derfor helt avgjørende med selvstendig mobiliseringen av forskjellige aktører
i samfunnet.

Arbeiderbevegelsen må kjempe for at all unødvendig produksjon og transport må opphøre,
at maksimale sikkerhetsforbehold tas på arbeidsplasser med samfunnsbærende funksjoner.
Arbeideres inntekter og kontrakter opprettholdes ved total eller delvis arbeidsledighet. Det har
allerede forekommet streiker som krever at arbeidsplasser med uviktig produksjon skal legges
ned, som for eksempel med bilproduksjon ved Mercedes Benz, Vitoria i Baskerland. Andre steder
har viktige arbeidere på sykehus (Frankrike) og innom søppelinnsamling (Skottland) mobilisert for å
kreve bedre sikkerhetsforhold.

Lokale organisasjoner spiller en avgjørende rolle på flere nivåer. De hjelper til med å bryte den
isolering som mange kan finne seg i, spesielt kvinner som med isoleringen sannsynligvis tvinges til
å ta på seg enda tyngre byrder ved å ta vare på hjem og barn. Gjennom å bekjempe rasisme,
fremmedfrykt og hbtq-fobi kan lokale organisasjoner sikre at personer med prekære
arbeidsforhold, migranter og diskriminerte minoriteter får den beskyttelsen de har krav på. De kan
hjelpe kvinner hvis isolering betyr å være innelåst med en voldelig ektemann. De kan bidra
til at dagligdagse rutiner for å opprettholde ”sosial distanse” respekteres.

I forskjellige land, som Storbritannia, Nederland og Frankrike, finnes mange eksempler på
grasrotorganisering på nabolagsnivå eller i trappeoppganger. Her kommer de som kan hjelpe i
kontakt med de som trenger hjelp (eldre, funksjonshemmede, i karantene), ofte for første gang. I
Italia har lokalsamfunn i tillegg til all mulig praktiske hjelp, også samlet seg for å bryte den sosial
isolasjonen og vise solidaritet ved hjelp av massiv allsang fra sine balkonger.
Sosiale bevegelser må kunne stole på uavhengige medisinske og vitenskapelige eksperter for å vite
hvilke tiltak som er effektive og uunnværlige. Sosiale bevegelser må oppmuntre til internasjonalt
samarbeid, og leger og forskere må samarbeide med dem.

Til slutt, aktiviteten til sosiale bevegelser er en uerstattelig demokratisk garanti. Det er en fare for
att maktenes autoritære trekk forsterkes i en tid med helsekrise, gjerne i effektivitetens navn. En
bredest mulige enhetlig front må mobiliseries for å motarbeide en slik trend.

 

En global krise for det kapitalistiske samfunnet

En pandemi er en viktig test for et samfunn. Situasjonen i Lombardia, i Nord-Italia, er en dramatisk
illustrasjon av hva som kan skje med den dominerende ordenen. Lombardia er en av de rikeste
regionene i Europa med et av de beste sykehussystemene. Dette har likevel blitt svekket av
nyliberal politikk. Systemet druknes nå av flommen alvorlig syke pasienter, og akuttlegenes
forening har gitt ordre om å sortere pasienter og bare behandle de som har lengst forventet
levealder og overlate de andre til døden.

Dette er ikke en engangssituasjon, slik det er for eksempel etter en ulykke når
førstehjelpsarbeidere må bestemme hvem de skal behandle først. Dette er en systemfeil som
kunne vært unngått hvis helsepolitikken hadde vært annerledes. I fredstid har det derfor
blitt nødvendig å bruke krigsmedisin der man gir opp å prøve å redde alle! Dette finner sted i en av
verdens mest økonomisk og helsemessige utviklete regioner – og som i morgen kan skje andre
steder i Europa.

En klar fordømmelse av den dominerende kapitalistiske ordenen

Spørsmålet er ikke om Covid-19-pandemien kommer til å ”normalisere” seg selv i morgen, men til
hvilken pris, hvor mange døde og hvor store samfunnsomveltninger den skaper. Dette er et
tilbakevendende spørsmål, ettersom vi lever i en tid der store epidemier kommer tilbake (SARS,
AIDS, H1N1, Zika, Ebola …). Den kroniske krisen i helsevesenet kombineres i dag med en global
økologiske krise (der den global oppvarming er en av sidene), et permanente
krigstilstand, en ustabilitet i den nyliberale globaliseringen og finansialiseringen av kapital,
gjeldskrise, økt usikkerhet og oppløsning av samfunn, fremvekst av stadig mer autoritære regimer,
diskriminering, rasisme og fremmedfrykt …

For å bekjempe helsekrisen kreves en konkret kamp mot de multinasjonale selskapene og
legemiddelindustriens diktatur. Det kreves en kamp mot jordbruksindustrien som ofte motsetter
seg bønders økojordbruk og økologisk skogsbruk, hvilket skulle kunne skape balanserte
økosystemer. Det kreves en byreform for å få slutt på usunne storbyer.
Profittens logikk må stilles mot gratis helsetjenester og omsorg: enhver syk person må behandles
gratis, uansett sosial status. Våre liv er verdt mer enn deres profitter.

Økososialismen er alternativet til den globale krisen i det kapitalistiske samfunnet. Responsen på
helsekrisen bør være en mobilisering for å oppnå dette alternativet. Det trengs et samarbeid
mellom økososialistiske kamper, feministiske kamper og arbeiderkamper, som må ha som mål å bli
kvitt det kapitalistiske systemet som dreper oss og planeten. Vi må bygge et nytt samfunn.

Executive Bureau of the Fourth International
17. mars 2020